Mi podcast: ¿Y por qué no aquí?

martes, 20 de junio de 2023

Kulturytring 2023 - Dag 1

«I wish i could live in Drammen» var starten på showet til den fantastiske Penny Arcade. Jeg har faktisk lykken av å bo i Drammen. Lykken av å bo i en by som har arrangert en av de beste kulturfestivalene jeg har deltatt på, Kulturytring. Interessante debatter, intelligente mennesker, kreative sinn, fengslende artister. Dagen begynte med åpningen av festivalen ved min venn, en person jeg beundrer, Masud Gharahkhani, som satte pris på ytringsfriheten, som kultur bør bygges på, og som er grunnlaget for demokratiet. Sammen med vår ordfører, min kollega Monica Myrvold, beskrev de Drammens herligheter og sammen klippet de det innledende båndet for denne festivalen som ikke kunne ha startet bedre.

I den innledende talen fremhevet sangeren og aktivisten Ella Marie Isaksen viktigheten av multikulturalitet og hennes samiske stolthet.

Deretter gikk jeg til Drammens flotte bibliotek, hvor fremtiden til kunstig intelligens ble diskutert. En forfatter, en filosof og en informatiker analyserte ChatGPTs og dets nærmeste slektnings fordeler og farer. Det som fanget mest oppmerksomheten min, var uttalelsen fra professor og ekspert på kunstig intelligens, Morten Goodwin, som minnet oss om at disse robotene er styrt av fordommene som finnes i alle skrevne verk til nå. For eksempel, hvis du ber ChatGPT om å skrive en historie om en lege og en sykepleier, vil det sannsynligvis forestille seg en mannlig lege og en kvinnelig sykepleier. Men med en blyant i hånden finnes det ingen fordommer, og du bestemmer hvordan historien skal være.

Deretter gikk jeg til Union Scene, der Alexandra Archetti og Oslo World hadde arrangert et panel om musikk og aktivisme. Jeg likte å høre Ella Marie Isaksen igjen, som viste seg å være en kraftfull aktivist med klare ideer og bevissthet om at hun har motstandere: «Du kan ikke endre samfunnet uten at en del av samfunnet er imot deg». Det var også interessant å høre den unge sangeren med iransk opprinnelse, Amanda Delara, som understreket verdien av musikk for å kunne uttrykke seg fritt. Men uten tvil ble jeg fascinert av regissøren og skuespilleren Cliff Moustache, som fylte luften med optimisme og lidenskap: «Vi må tro på menneskeheten, tro på kjærligheten, tro på livet». Jeg hadde lykken av å ha en privat samtale med ham om politikk, idealer og lidenskap etter debatten, og vi hadde en god forbindelse. Jeg håper å kunne fortsette samtalen ved en annen anledning. Nå er vi i det minste venner på Facebook. 😊

Jeg hadde lyst til å delta i flere debatter, men jeg fikk vondt i ryggen og måtte dra hjem for å hvile og samle krefter.

Om ettermiddagen kom jeg tilbake for å nyte musikken med Marte Wulff, som presenterte sitt konseptuelle album om forsvar av miljøet. Musikken hennes tok meg med på en reise til både søte og dyster atmosfærer når jeg lukket øynene.

Og høydepunktet kom mot slutten av dagen: Penny Arcades show. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente. Jeg hadde ikke lest noe og tenkte at det var en konsert. Jeg tok ølen min og de chili nøter og satte meg ved siden av scenen. Plutselig begynte en liten kvinne å snakke blant publikum. Jeg trodde fortsatt de holdt på med lydprøver, men det var Penny Arcade. Hun var henrykt over å være i Drammen. En liten kvinne på 73 år med rolig fremtoning. Men t-skjorten hennes med påskriften «Take a walk on the wild side» avslørte hva som skulle skje. En følelsesstorm i løpet av 90 minutter med monolog, der hun fikk oss til å le hjertelig av kritikken mot snobbete New York-folk som elsker cupcakes, og hun fikk oss til å bli alvorlige og nesten gråte da hun delte historiene sine, som da hun ble voldtatt fem ganger på 60-tallet og mistet 300 venner til AIDS på 80-tallet. Men latteren og tårene forvandlet seg til optimisme og godt humør, og showet vil jeg huske lenge. Spesielt fordi jeg gikk bort til scenen etterpå for å takke henne, og hun ga meg e-postadressen sin og ba meg skrive til henne. Det har jeg tenkt å gjøre. Å ha en venn som Penny Arcade ville være en luksus hvis det var mulig.

TEXTO EN ESPAÑOL

«I wish I could live in Drammen» fue el inicio del show de la fantástica Penny Arcade. Y yo tengo la suerte de vivir en Drammen. Tengo la suerte de vivir en una ciudad que ha organizado uno de los mejores festivales culturales a los que he asistido, Kulturytring. Debates interesantes, personas inteligentes, mentes creativas, artistas fascinantes. El día se inició con la apertura del festival por parte de mi amigo, una persona a la que admiro, Masud Gharahkhani, quien puso en valor la libertad de expresión, base de la cultura y la democracia. Junto con nuestra alcaldesa, mi compañera Monica Myrvold, describieron las maravillas de Drammen y juntos cortaron la cinta inaugural de este festival que no podría haber empezado mejor.

 

En el discurso inaugural, la cantante y activista Ella Marie Isaksen destacó la importancia de la multiculturalidad y su orgullo sami.

 

Después, fui a la gran Biblioteca de Drammen, donde se debatió el futuro de la Inteligencia Artificial. Un escritor, un filósofo y un informático analizaron las virtudes y peligros de ChatGPT y sus parientes cercanos. Lo que más me llamó la atención fue la frase del profesor experto en Inteligencia Artificial, Morten Goodwin, quien recordó que estos robots están controlados por los prejuicios presentes en todas las obras escritas hasta ahora. Por ejemplo, si le pides a ChatGPT que te escriba una historia sobre un doctor y una enfermera, es probable que el doctor sea hombre y la enfermera mujer. Sin embargo, con un lápiz en la mano no existen prejuicios y tú decides cómo será la historia.

 

Después me acerqué a Union Scene, donde Alexandra Archetti y Oslo World habían organizado un panel sobre música y activismo. Me gustó escuchar nuevamente a Ella Marie Isaksen, quien se mostró como una activista poderosa, con las ideas muy claras y consciente de que tiene detractores: «No podrás cambiar la sociedad sin que parte de la sociedad esté en tu contra». También fue interesante escuchar a la joven cantante de origen iraní, Amanda Delara, quien resaltó el valor de la música para poder expresarse en libertad. Pero sin duda, quedé fascinado por el director y actor Cliff Moustache, quien llenó el aire de optimismo y pasión: «Debemos creer en la humanidad, creer en el amor, creer en la vida». Tuve la suerte de tener una charla privada con él sobre política, ideales y pasión después del debate, y conectamos muy bien. Espero poder continuar la charla en otra ocasión. Ahora, al menos, somos amigos en Facebook. 😊

 

Tenía ganas de asistir a más debates, pero me dio un ataque de lumbago y tuve que ir a descansar y recuperar fuerzas en casa.

 

Ya por la tarde, volví para disfrutar de la música con Marte Wulff, quien presentó su disco conceptual sobre la defensa del medio ambiente. Su música te transportaba a terrenos dulces en ocasiones y tenebrosos en otros momentos cuando cerrabas los ojos.

 

Y la guinda llegó al final del día: el show de Penny Arcade. No sabía qué esperar. No había leído nada y pensé que era un concierto. Tomé mi cerveza y mis almendras picantes y me senté junto al escenario. De repente, una mujer de pequeña estatura comenzó a hablar entre el público. Pensé que aún estaban haciendo las pruebas de sonido, pero era Penny Arcade. Estaba encantada de estar en Drammen. Era una mujer pequeña, de 73 años y apariencia tranquila. Sin embargo, su camiseta con el lema «Date una vuelta por el lado salvaje» anunciaba lo que se avecinaba. Un huracán de emociones durante 90 minutos de monólogo, donde nos hizo reír a carcajadas con las críticas a los snobs neoyorquinos amantes de los cupcakes, y nos hizo reflexionar y casi llorar al compartir sus historias, como cuando fue violada cinco veces en los años 60 y perdió a 300 amigos por el sida en los 80. Pero las risas y las lágrimas se transformaron en optimismo y buen humor para finalizar con un espectáculo que tardaré en olvidar. Sobre todo, porque al terminar me acerqué al escenario para agradecerle y me dio su correo electrónico y me pidió que le escribiera. Planeo hacerlo. Tener a Penny Arcade como amiga sería un lujo si fuera posible.

No hay comentarios:

Publicar un comentario