Mandag 13. september vant Jonas Gahr Støres arbeiderparti stortingsvalget i Norge med 26% av stemmene, og med dette blir han landets neste statsminister, når han klarer å nå avtaler med Senterpartiet og SV, nødvendige for å danne regjering.
Med dette vil de tre regjeringene i de skandinaviske landene være i sosialdemokratiets makt. Etter flere år å ha snakket om fremskritt av ytre høyre i Europa, representerer dette en progressiste bølge og en sving til venstre i Norden? Med en forenklet visjon kan det se slik ut, men det er detaljer som gjør analysen litt mer komplisert.
For å forstå disse resultatene må man se på problemene som har sentrert valgkampen. Det viktigste har utvilsomt vært miljøet, som har stått sentralt i valgkampen siden publiseringen av rapporten om klimaendringer. Dette gjorde det til hovedtemaet i nesten alle debattene. Det var forventet at De Grønne skulle øke sin deltakelse i parlamentet sterkt, men til slutt har de ikke nådd 4% av stemmene og går bare fra 1 til 3 mandater. Det ble antatt at de nye velgerne skulle gi sin støtte til dette partiet, men det lavere valgdeltakelsen kan ha tatt sin påvirkning mot dem. Likevel har mange stemmer gått til venstre på det politiske spekteret, generelt sett mer miljøvennlig enn høyre. Det populistiske Fremskrittspartiet er det eneste som åpenbart fornekter om menneskelig innflytelse på global oppvarming. Dermed har mange av sine velgerne gått til Senterpartiet, som representerer det dypere Norge og ikke går inn for avgifter på diesel, et sentralt tema i valget. Når det gjelder de to partiene med regjeringsmulighet, Høyre og Ap, er deres holdning ganske lik. De vil alle kutte utslippene for å oppfylle Paris -avtalene, men uten å stoppe veksten. Hoved emnet for diskusjon som vil oppstå mellom Ap og SV vil være spørsmålet om leting etter olje. De grønne og sosialistene vil at letingen etter nye oljefelt skal stoppe, noe Jonas Store -partiet er imot, for vi må ikke glemme at olje er den største finansieringskilden i landet, og de vil ikke berøre det før den økologiske overgangen er oppnådd.
En annen grunn til å være skeptisk til at Norge og Skandinavia er på en progressiv bølge, er ganske enkelt at ingen partier tradisjonelt har regjering i mer enn to perioder. Høyre og venstre sider har skiftet i den norske regjeringen hvert 4.-8. År. Hver regjering forårsaker slitasje, men slitasjen som Covid -pandemien har produsert på regjeringen til Erna Solberg, som har blitt anklaget for ikke å vite hvordan den skal administreres riktig, har vært spesielt hard, med mange improvisasjoner og konstante endringer av kriterier. Det ser også ut til at mange velgere ikke har likt den sentralistiske administrative politikken til Høyre, som har redusert antall fylker fra 18 til 11. SP hadde som et av hovedpunktene i kampanjen oppløsningen av noen av disse fylkene hvis de vil komme til regjeringen, og de vil få det til.
Et av de tradisjonelle temaene i alle kampanjer og som denne gangen har gått i bakgrunnen er innvandringspolitikk. Talibans okkupasjon av Afghanistan kom midt i valgkampen, og flyktningspørsmålet tok en viss styrke, men ikke nok. Det kan tenkes at det å ha tre sosialdemokratiske partier i de skandinaviske regjeringene ville ha en mer liberal migrasjonspolitikk, men det er langt fra å være sånn. Alle tre regjeringene har restriktiv politikk for asyl. Den viktigste er Danmark, som ikke vil ta imot asylsøkere på dens territorium, men vil utføre prosessene i et tredjeland. Sverige hadde en enorm mottakelse av immigranter og flyktninger. De mistet kontrollen, og de ville snu med en mer restriktiv politikk. I Norge ønsker Arbeiderpartiet å fremstå som mer liberalt ved å kunngjøre en menneskerettighetspolitikk, men den sentrale ideen er FNs kvotepolitikk. De vil godta bare antall flyktninger som kreves av FN. Dermed skiller ikke denne politikken seg for mye fra de konservative partiene.
Det som skulle gjøre den store forskjellen, økonomisk politikk, har ikke vært så viktig i talene, men det er et par tradisjonelle temaer som har gitt stemmer til de rødgrønne. På den ene siden økningen i privatiseringene av de konservative, spesielt innen helse og utdanning, som venstresiden ønsker å stoppe. Og økningen i arbeids usikkerhet, som Ap ønsker å stoppe med større krav for midlertidige kontrakter og tilrettelegging for faste.
Et annet tema som også ble diskutert, men i mindre grad, har vært abort, som i dag er fri frem til uke 12 og med godkjenning av en nemnd frem til uke 22. AP ønsker å øke kvinners valgfrihet til 18 uker. KrF har lidd en enorm nedgang fra å ha vært i regjering med 8 mandater til mindre enn 4% av stemmene og nesten forsvunnet, og det kan være relatert til dette problemet.
Således, etter valget, kommer politikkens øyeblikk. De tre medlemmene av den sannsynlige regjeringen diskuterer og lover en ny regjering i oktober. Det blir interessant å følge utviklingen.
