Mi podcast: ¿Y por qué no aquí?

martes, 20 de junio de 2023

Kulturytring 2023 - Dag 1

«I wish i could live in Drammen» var starten på showet til den fantastiske Penny Arcade. Jeg har faktisk lykken av å bo i Drammen. Lykken av å bo i en by som har arrangert en av de beste kulturfestivalene jeg har deltatt på, Kulturytring. Interessante debatter, intelligente mennesker, kreative sinn, fengslende artister. Dagen begynte med åpningen av festivalen ved min venn, en person jeg beundrer, Masud Gharahkhani, som satte pris på ytringsfriheten, som kultur bør bygges på, og som er grunnlaget for demokratiet. Sammen med vår ordfører, min kollega Monica Myrvold, beskrev de Drammens herligheter og sammen klippet de det innledende båndet for denne festivalen som ikke kunne ha startet bedre.

I den innledende talen fremhevet sangeren og aktivisten Ella Marie Isaksen viktigheten av multikulturalitet og hennes samiske stolthet.

Deretter gikk jeg til Drammens flotte bibliotek, hvor fremtiden til kunstig intelligens ble diskutert. En forfatter, en filosof og en informatiker analyserte ChatGPTs og dets nærmeste slektnings fordeler og farer. Det som fanget mest oppmerksomheten min, var uttalelsen fra professor og ekspert på kunstig intelligens, Morten Goodwin, som minnet oss om at disse robotene er styrt av fordommene som finnes i alle skrevne verk til nå. For eksempel, hvis du ber ChatGPT om å skrive en historie om en lege og en sykepleier, vil det sannsynligvis forestille seg en mannlig lege og en kvinnelig sykepleier. Men med en blyant i hånden finnes det ingen fordommer, og du bestemmer hvordan historien skal være.

Deretter gikk jeg til Union Scene, der Alexandra Archetti og Oslo World hadde arrangert et panel om musikk og aktivisme. Jeg likte å høre Ella Marie Isaksen igjen, som viste seg å være en kraftfull aktivist med klare ideer og bevissthet om at hun har motstandere: «Du kan ikke endre samfunnet uten at en del av samfunnet er imot deg». Det var også interessant å høre den unge sangeren med iransk opprinnelse, Amanda Delara, som understreket verdien av musikk for å kunne uttrykke seg fritt. Men uten tvil ble jeg fascinert av regissøren og skuespilleren Cliff Moustache, som fylte luften med optimisme og lidenskap: «Vi må tro på menneskeheten, tro på kjærligheten, tro på livet». Jeg hadde lykken av å ha en privat samtale med ham om politikk, idealer og lidenskap etter debatten, og vi hadde en god forbindelse. Jeg håper å kunne fortsette samtalen ved en annen anledning. Nå er vi i det minste venner på Facebook. 😊

Jeg hadde lyst til å delta i flere debatter, men jeg fikk vondt i ryggen og måtte dra hjem for å hvile og samle krefter.

Om ettermiddagen kom jeg tilbake for å nyte musikken med Marte Wulff, som presenterte sitt konseptuelle album om forsvar av miljøet. Musikken hennes tok meg med på en reise til både søte og dyster atmosfærer når jeg lukket øynene.

Og høydepunktet kom mot slutten av dagen: Penny Arcades show. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente. Jeg hadde ikke lest noe og tenkte at det var en konsert. Jeg tok ølen min og de chili nøter og satte meg ved siden av scenen. Plutselig begynte en liten kvinne å snakke blant publikum. Jeg trodde fortsatt de holdt på med lydprøver, men det var Penny Arcade. Hun var henrykt over å være i Drammen. En liten kvinne på 73 år med rolig fremtoning. Men t-skjorten hennes med påskriften «Take a walk on the wild side» avslørte hva som skulle skje. En følelsesstorm i løpet av 90 minutter med monolog, der hun fikk oss til å le hjertelig av kritikken mot snobbete New York-folk som elsker cupcakes, og hun fikk oss til å bli alvorlige og nesten gråte da hun delte historiene sine, som da hun ble voldtatt fem ganger på 60-tallet og mistet 300 venner til AIDS på 80-tallet. Men latteren og tårene forvandlet seg til optimisme og godt humør, og showet vil jeg huske lenge. Spesielt fordi jeg gikk bort til scenen etterpå for å takke henne, og hun ga meg e-postadressen sin og ba meg skrive til henne. Det har jeg tenkt å gjøre. Å ha en venn som Penny Arcade ville være en luksus hvis det var mulig.

TEXTO EN ESPAÑOL

«I wish I could live in Drammen» fue el inicio del show de la fantástica Penny Arcade. Y yo tengo la suerte de vivir en Drammen. Tengo la suerte de vivir en una ciudad que ha organizado uno de los mejores festivales culturales a los que he asistido, Kulturytring. Debates interesantes, personas inteligentes, mentes creativas, artistas fascinantes. El día se inició con la apertura del festival por parte de mi amigo, una persona a la que admiro, Masud Gharahkhani, quien puso en valor la libertad de expresión, base de la cultura y la democracia. Junto con nuestra alcaldesa, mi compañera Monica Myrvold, describieron las maravillas de Drammen y juntos cortaron la cinta inaugural de este festival que no podría haber empezado mejor.

 

En el discurso inaugural, la cantante y activista Ella Marie Isaksen destacó la importancia de la multiculturalidad y su orgullo sami.

 

Después, fui a la gran Biblioteca de Drammen, donde se debatió el futuro de la Inteligencia Artificial. Un escritor, un filósofo y un informático analizaron las virtudes y peligros de ChatGPT y sus parientes cercanos. Lo que más me llamó la atención fue la frase del profesor experto en Inteligencia Artificial, Morten Goodwin, quien recordó que estos robots están controlados por los prejuicios presentes en todas las obras escritas hasta ahora. Por ejemplo, si le pides a ChatGPT que te escriba una historia sobre un doctor y una enfermera, es probable que el doctor sea hombre y la enfermera mujer. Sin embargo, con un lápiz en la mano no existen prejuicios y tú decides cómo será la historia.

 

Después me acerqué a Union Scene, donde Alexandra Archetti y Oslo World habían organizado un panel sobre música y activismo. Me gustó escuchar nuevamente a Ella Marie Isaksen, quien se mostró como una activista poderosa, con las ideas muy claras y consciente de que tiene detractores: «No podrás cambiar la sociedad sin que parte de la sociedad esté en tu contra». También fue interesante escuchar a la joven cantante de origen iraní, Amanda Delara, quien resaltó el valor de la música para poder expresarse en libertad. Pero sin duda, quedé fascinado por el director y actor Cliff Moustache, quien llenó el aire de optimismo y pasión: «Debemos creer en la humanidad, creer en el amor, creer en la vida». Tuve la suerte de tener una charla privada con él sobre política, ideales y pasión después del debate, y conectamos muy bien. Espero poder continuar la charla en otra ocasión. Ahora, al menos, somos amigos en Facebook. 😊

 

Tenía ganas de asistir a más debates, pero me dio un ataque de lumbago y tuve que ir a descansar y recuperar fuerzas en casa.

 

Ya por la tarde, volví para disfrutar de la música con Marte Wulff, quien presentó su disco conceptual sobre la defensa del medio ambiente. Su música te transportaba a terrenos dulces en ocasiones y tenebrosos en otros momentos cuando cerrabas los ojos.

 

Y la guinda llegó al final del día: el show de Penny Arcade. No sabía qué esperar. No había leído nada y pensé que era un concierto. Tomé mi cerveza y mis almendras picantes y me senté junto al escenario. De repente, una mujer de pequeña estatura comenzó a hablar entre el público. Pensé que aún estaban haciendo las pruebas de sonido, pero era Penny Arcade. Estaba encantada de estar en Drammen. Era una mujer pequeña, de 73 años y apariencia tranquila. Sin embargo, su camiseta con el lema «Date una vuelta por el lado salvaje» anunciaba lo que se avecinaba. Un huracán de emociones durante 90 minutos de monólogo, donde nos hizo reír a carcajadas con las críticas a los snobs neoyorquinos amantes de los cupcakes, y nos hizo reflexionar y casi llorar al compartir sus historias, como cuando fue violada cinco veces en los años 60 y perdió a 300 amigos por el sida en los 80. Pero las risas y las lágrimas se transformaron en optimismo y buen humor para finalizar con un espectáculo que tardaré en olvidar. Sobre todo, porque al terminar me acerqué al escenario para agradecerle y me dio su correo electrónico y me pidió que le escribiera. Planeo hacerlo. Tener a Penny Arcade como amiga sería un lujo si fuera posible.

domingo, 12 de marzo de 2023

Jeg stiller til kommunevalget i Drammen 2023 / Me presento a las elecciones locales en Drammen 2023

 (ESPAÑOL MÁS ABAJO) 

Nå er det offisielt. Mange visste det allerede, men noen vil bli overrasket. Jeg stiller på listene for de kommende lokalvalgene i Drammen (Norge) for Arbeiderpartiet til høsten. Jeg er på 16. plass, så sjansene for å bli valgt er ikke enorme. Men de er store nok til at jeg må gi alt i valgkampen (det betyr at jeg må være litt plagsom på sosiale medier). For mange er det overraskende at jeg går inn i politikken, mens andre som kjenner meg, vet at jeg før eller senere ville gjøre det. Jeg har alltid vært interessert i politikk, selv om jeg som journalist aldri hadde tatt parti for en bestemt politisk farge. Jeg jobber fortsatt som journalist, men ikke så aktivt at min politiske involvering vil påvirke arbeidet mitt. Det er ikke akkurat det beste tidspunktet å bli med i Arbeiderpartiet, med en historisk lav nivå i meningsmålinger og en energikrise som delvis skyldes regjeringens politikk. Men jeg går ikke inn for å bli statsminister eller løse en global krise. Jeg stiller til valg fordi jeg liker kultur, idrett og ungdom, og det er temaene jeg ønsker å forbedre i min by. Jeg vil at Drammen skal vokse enda mer som kulturell hovedstad, og at ingen konsert eller teaterturné går utenom vår by. Jeg er styreleder for Drammen padelklubb, og jeg vil at denne og alle idretter skal ha flere medlemmer. Idrett er moro og livskvalitet. Og jeg er trener for Drammen jentelag i basketball. Vi vil at flere jenter skal komme inn i idretten, spesielt de som ikke har økonomiske ressurser. Og jeg vil at ungdom skal ha flere alternative sports- og kulturopplevelser enn skjermer eller alkohol. Alt dette er fine ønsker og tanker, og det er bra å ha meninger om politikk fra sofaen. Men for å oppnå endringer må man delta, og derfor har jeg bestemt meg for å ta dette steget. Vi får se hva som skjer. Jeg er klar over at jeg ikke vil at det skal påvirke min interesse for padel og basketball, men de som allerede har vært i politikken, har sagt at jeg er naiv. At dette vil ta mye tid. Vel, vi får se. Og jeg må tåle mye. Selv vennene mine har allerede begynt med mer eller mindre morsomme vitser om mitt politiske liv, selv om jeg ikke har gjort absolutt noe enda. Solgt, egoistisk, røvslikker, ... det er adjektiver som politikere ofte må høre. Og ja, det er mye av alt dette. Men det jeg har funnet til nå i Drammen er mennesker som jobber for byen sin, de fleste som gir timer av sin fritid og ikke får betalt for det.

Og i denne sammenhengen, må jeg også gjøre en endring med navnet mitt. Fordi overalt er jeg kjent som David Fergar, men mitt egentlige navn er David Fernandez-Garcia, og det er slik jeg står oppført på listene og slik jeg må bli gjenkjent. Det er ikke så viktig. Så, hvis du bor og stemmer i Drammen, nå vet du hva du må gjøre til høsten. STEM PÅ MEG!! 😊

ESPAÑOL

Pues ya es oficial. Muchos lo sabían, pero otros cuantos se sorprenderán. Voy en las listas para las próximas elecciones locales en Drammen (Noruega) por el Partido Laborista para el próximo otoño. Voy en el puesto 16, por lo que las opciones de salir elegidos no son enormes. Pero lo suficientemente grandes como para que tenga darlo todo durante la campaña electoral (eso supondrá dar un poco el coñazo en redes sociales). Para muchos es una sorpresa que me meta en política, mientas que para otros que me conocen saben que antes o después acabaría haciéndolo. Siempre he estado interesado en política, aunque por mi trabajo como periodista, nunca había tomado partido por ningún color concreto. Aún sigo trabajando de periodista, pero no de una forma tan activa que mi implicación en política pueda afectar a mi trabajo. No es que sea el mejor momento para entrar en el Partido Laborista, con un nivel en las encuestas a niveles bajos históricos y con una crisis energética de la cual se culpa en parte a las políticas del gobierno. Pero yo no entro para ser Primer Ministro ni para solucionar una crisis global. Yo me presento a las elecciones porque me gusta la cultura, el deporte y la juventud, y esos son los temas que quiero mejorar en mi ciudad. Quiero que Drammen crezca aún más como capital cultural, y que no haya un concierto o gira teatral que no pase por nuestra ciudad. Soy el presidente del club de pádel de Drammen, y quiero que este y todos los deportes sumen más socios. El deporte es diversión y calidad de vida. Y soy el entrenador de las chicas del equipo de baloncesto de Drammen. Queremos que más chicas se acerquen al deporte, especialmente quien no tiene recursos económicos. Y quiero que los jóvenes tengas más ofertas deportivas y culturales alternativas a las pantallas o el alcohol. Todas estas cosas son bonitas quererlas y desearlas, y está muy bien opinar de política desde el sillón. Pero para conseguir cambios hay que participar, y por eso he decidido dar este paso. Ya veremos qué ocurre. Tengo claro que no quiero que afecte a mis aficiones al pádel y al baloncesto, pero quien ya ha estado en política me ha dicho que soy un inocente. Que esto tomará mucho tiempo. Bueno, ya veremos. Y habrá que aguantar mucho. Incluso mis amigos ya han empezado con chistes más y menos graciosos sobre mi vida política, aún sin haber hecho absolutamente nada. Vendido, egoísta, lameculos,… son adjetivos que los políticos tienen que oír a menudo. Y sí, hay mucho de todo esto. Pero lo que yo he encontrado hasta ahora en Drammen es gente que trabaja por su ciudad, la mayoría ofreciendo horas de su tiempo libre y sin cobrar nada a cambio.

Otro cambio que deberé de dar es el de mi nombre. Porque en todas partes son David Fergar, pero mi nombre es David Fernandez-Garcia, y así aparezco en las listas y así han de reconocerme. Sin mayor importancia. Así que nada, si vives y votas en Drammen, ya sabes lo que tienes que hacer en otoño. VOTAME!! 😊